Et skoleeksempel i uredelig og spekulativ journalistikk

Jeg har i et år kjempet for at vi skal få bevare Ytteren barneskole, noe de fleste i den offentlige debatten har fått med seg. Sammen med resten av Ytteren FAU har jeg trålet dokumenter, hentet inn informasjon, skrevet leserinnlegg, stilt opp i avisen og hatt flere møter med politikerne i så og si samtlige partier.

Dette er noe store deler av min fritid har gått med til, men jeg gjør det så inderlig gjerne, fordi jeg vil det aller beste for bydelen vår, for ungene våre og for den framtidige skolestrukturen i Rana.

For et par uker siden var jeg nødt til å se min begrensning, og tok kontakt med nestleder og mangeårig tidligere FAU-leder Ben Brynlund, og ba han ta hovedansvaret for innløpet. Ben Brynlund kan denne saken ut og inn, og var også med i forrige runde i skolestrukturdebatten. Jeg visste derfor at jeg saken vår var i trygge hender hos ham.

Jeg har tatt et steg tilbake, men jeg har ikke trukket meg ut av saken. Jeg er fortsatt aktiv i vår folkeaksjonsgruppe, holder fortsatt dialog med politikerne, og satt senest i går og leste gjennom dokumenter som kan være relevante. Men jeg er ikke fungerende FAU leder og talsperson i skoledebatten. Det var også det jeg sa da Rana Blad ringte for å be om sitat fra meg om folkemøtet vi arrangerer torsdag 9. juni. Jeg ba gjentatte ganger journalisten om å ringe Ben, og gav også hans telefonnummer videre, opprettet kontakt og sørget for at de hadde en klokkeavtale. I samtalen kom det også fram at jeg er medlem i Rana Arbeiderparti, men jeg understreket at det ikke er relevant. På spørsmål om jeg var «uenig med mitt eget parti», henviste jeg også videre til vår talsperson og sa nok en gang at det ikke var relevant i forhold til en forhåndssak på vårt folkemøte. Jeg sa avslutningsvis at dette ikke var et intervju, men om at noe av det jeg hadde sagt skulle brukes, måtte jeg få se over sitatene mine, slik at dette ikke ble feil.

Journalisten ringte så Ben Brynlund, som også understreket kategorisk at jeg ikke hadde valgt å trå til side fordi jeg var medlem av Rana Ap, men grunnet tidspress. Dette var altså også nestleder og talsperson i Ytteren FAU glassklar på. Det er overhodet ikke sammenheng mellom mitt medlemskap i Ap, og det at jeg har bedt Brynlund fronte denne saken for FAU.

Jeg har opptrådt så ryddig som overhodet mulig i denne saken. Da jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet for to måneder siden, gjorde jeg det fordi jeg har tro på Arbeiderpartiets grunnleggende politiske standpunkter, og mener at de er de som i størst grad har den politikken som er god for Rana i kommende utfordringer. Jeg tok umiddelbart kontakt med Linda Eide i Rana Ap, og gjorde det klart for henne at jeg ikke ønsket å engasjere meg aktivt i partiet før skolestrukturen var lagt, nettopp grunnet min rolle som FAU-leder. Jeg har ikke deltatt på noen møter i Rana Arbeiderparti, jeg har ikke vært med på noen beslutninger angående skolestruktur, jeg har ingen verv i partiet, jeg står ikke på noen lister, jeg har ingen arbeidsoppgaver i partiet og jeg sitter ikke i kommunestyret.

I dag fikk jeg Rana Blads sak til gjennomlesning med beskjed om at jeg måtte svare innen fem minutter. Det gjorde jeg, og sa umiddelbart i fra at dette var feil. Jeg ble da møtt med at de måtte få gjøre sine redaksjonelle vurderinger. Greit nok det, men det må da være et redaksjonelt ønske at det som står i avisa er korrekt? Da jeg ba dem rette opp mine sitater fikk jeg beskjed om at det hadde de ikke plass til i geometrien (rammen artikkelen skrives på i Rana Blads digitale verktøy). Etterhvert ble både vaktsjef og sjefredaktør blandet inn i diskusjonen. Jeg har altså hatt kontakt med tre journalister, og påpekte for alle tre at jeg ikke har tatt denne beslutningen som medlem av Rana Arbeiderparti. Dette ble ikke tatt hensyn til, men jeg fikk lovnad om at saken skulle omarbeides. Da jeg ba om å få se den omarbeidete saken fikk jeg til svar at den alt var sendt til trykking. Ikke på noe tidspunkt ble jeg informert om hvordan dette skulle presenteres i avisa.

Resultatet som står på trykk i dagens Rana Blad gjenspeiler absolutt ikke denne kommunikasjonen. Jeg legger den ved her som lavoppløselig faksimile:

6

Jeg ønsker her å peke på spesielt to punkter i Vær Varsom-plakaten:

3.3. Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers overfor kilder og kontakter. Avtale om eventuell sitatsjekk bør inngås i forkant av intervjuet, og det bør gjøres klart hva avtalen omfatter og hvilke tidsfrister som gjelder. Redaksjonen selv avgjør hva som endelig publiseres.

3.7. Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser. Direkte sitater skal gjengis presist.

Jeg kommer under dette innlegget til å publisere hele min samtale med Rana Blad på Facebook i dag. Dette gjør jeg ikke med lett hjerte, men jeg mener at det er viktig at det kommer fram hvilke opplysninger de faktisk fikk forut for publisering av denne saken, og hvordan jeg ble behandlet. Jeg velger også å gjøre dette med navn på journalist, siden dette uansett ikke er noen hemmelighet all den tid han har byline på artikkelen.

Det er ikke enkelt å få folk til å stille i FAU og engasjere seg, nettopp fordi det er tidkrevende og det krever sitt. Noen av oss velger likevel å gjøre det. At jeg som har sittet i denne rollen skal møtes med dette fra lokalavisa, kommer neppe til å stimulere andre foreldre til å stille opp i slike roller i framtiden. Dette skal ikke en forelder som bare vil det beste for skolen sin måtte tåle.

Jeg finner det smått utrolig at Rana Blad har valgt å bruke tiden sin på å sette meg som enkeltperson i gapestokk i denne saken, når det er så vanvittig mange viktige punkter og momenter å ta tak i før endelig struktur er lagt. Hovedfokus for ei lokalavis som «bryr seg» burde være å bry seg om skolene våre, bry seg om nærmiljøene, bry seg om bydelene, bry seg om kommuneøkonomien og ikke minst bry seg om ungene.

Slik det fremstår nå, bryr de seg mest om å henge ut Rana Arbeiderparti.

1

2

3.jpg

4

5

To rustne herrer mimrer høyt

– Det kommer til å bli litt når vi tar løs!

Det sier Inge Myrvoll, som i morgen den 30. april, møter Ivar Hartviksen til en prat om en forgangen tid. Samtalen har fått navnet ”Strid og strev på 60- og 70-tallet”, og blir mulig å få med seg på Babettes, i regi av LO i Rana og omegn.

– Vi tar for oss det politiske og fagpolitiske Rana gjennom 20 år. Politiske grupperinger, viktige personer og ikke minst alle de merkelige episodene folk flest har glemt, sier Ivar Hartviksen.

De to husker også godt konformitetspresset i byen på 60-tallet.

– Rana var et sted med veldig nedfelte holdninger på hvordan man skulle kle seg og oppføre seg. Det var ikke lett å være annerledes. Jeg gikk rundt med en fiskeveske, og det var nok til at alle på Mo fikk vite at det hadde kommet en ny ”suff’er” i byen. Da hadde jeg knapt hørt om SUF engang, forteller Ivar og ler.

Inge flirer.

– Og jeg som hadde kortere hår enn du har nå, ble avfotografert på trappa til gymnaset som den første langhårede i Rana.

216945_207589065925829_5156194_n

Lengre enn dette trengte ikke håret til Inge Myrvoll å være før det ble en sak av det. Her er han fotografert på gymnastrappa.

De to minnes et svært mannsdominert 60-tall der bare fire av 61 i kommunestyret var kvinner. Dette forandret seg med et sterkt politisk engasjement fra arbeiderklassen som vokste fram på 70-tallet.

– Men det var også mye rivalisering innad på venstresiden, og dette er sjatteringer vi skal snakke litt mer om. To rustne herrer mimrer om en forgangen tid, sier Ivar og smiler.

– Det politiske er rammen rundt, men det kommer til å bli litt av noen historier når vi tar løs sammen, lover Inge Myrvoll.

Myrvoll og Hartviksen blir ikke alene om å underholde ranværingene kvelden før 1. mai. Sammen med seg har de fått de to profilerte musikerne Sven Henriksen og Sissel Brean Hovind. De to skal gjøre låter av blant annet Tom Waits og Leonard Cohen hentet fra tidligere suksessforestillinger de har gjort sammen.

– Jeg gleder meg veldig til denne kvelden, sier leder i LO i Rana og omegn, Jimmy Losvik.

– Vi ønsker å vise våre medlemmer at vi setter pris på dem, ved å ha et kulturelt arrangement dagen før dagen. Inge og Ivar er to enorme kapasiteter på vår lokale historie, spesielt fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen sin historie. Det skjedde mye i byen vår på den tiden, og Inge og Ivar tar oss tilbake dit gjennom lett mimring og morsomme anekdoter.

b4c12163a7

Sissel Brean Hovind og Sven Henriksen drar flere låter fra sine mange suksessforestillinger sammen. På repertoaret står blant annet Tom Waits og Leonard Cohen.

13054790_10153681866853224_1295764278_o

Hodet kaldt og hjertet varmt!

“Kjære alle sammen,
For et syn!
Jeg står nå ansikt til ansikt med folkeviljen.
Dere er folkeviljen.
Tusener på tusener av nordmenn, i Oslo og over hele landet, gjør det samme i kveld.
Erobrer gatene, torgene – det offentlige rom med samme trassige budskap:
Vi er sønderknust, men vi gir oss ikke.
Med fakler og roser gir vi verden beskjed.
Vi lar ikke frykten knekke oss.
Og vi lar ikke frykten for frykt kneble oss.”

Slik innledet Jens Stoltenberg sin tale på Rådhusplassen, da det norske folk tok gatene tilbake etter 22. juli 2011. For en mann! Og så viktig det var for oss å ha han de dagene. I redsel og fortvilelsen, hvor vi famlet i mørket. Fordi ondskapen var umulig å forstå. Hvordan kunne vi reagere på det ufattelige?

Sammen.

Bildet av statsministeren vår og AUF-leder Eskil Pedersen har brent seg fast. Jens Stoltenberg bar et helt folk på sine skuldre. Midt i sin egen sorg gav han oss et svar og en vei. Vi kunne ikke stått sa hardnakket mot jævelskapen uten han. En hel verden måpte over Norges reaksjon. Vårt våpen var roser.

Vi må ikke glemme! Allerede virker noe så fjernt. Jeg er en av de som er glad for at vi sprer kunnskap. Det er vondt, men det er nødvendig.

Senterleder ved 22. juli-senteret har skrevet en fin kronikk i Aftenposten. Den er jeg glad jeg leste.

Det er grusomt å tenke på sårene som åpnes, men samtidig åpnes en korridor inn til vår hukommelse. Slik at vi husker at vi må bære hverandre videre, som Jens Stoltenberg lærte oss: Med hodet kaldt og hjertet varmt.

Ha fyr!

Ei lampe som gløde i mørke. Som lose dæ ut og fræm. Som tar dæ bort å hjæmmefra, men også tar dæ hjem.

Festivalbase. En camp hvor noen bryr seg. Det er så få ting som skal til. Den enkle “går det bra, Hedda?” gjennom teltduken under måkeskriket halv ni om morgenen. Den antagelig litt ulovlige gassbrenneren som sørger for kaffe rett etterpå. Nynningen på en sang vi sang i går. Omsorgen i å ha lagt stolen din inn i forteltet sitt, når du glemte den ute. Spørsmålet om den første konserten vi skal ha med oss den dagen. Ei tjukklefse. Ei hånd. En klem.

Og det å vite at så lenge vi har det, så går det bra. Basen vår. Tryggheten. Den gjør at vi slipper å tviholde på hverandre. I dag kan vi bli kjent med 100 nye mennesker. Eller ett. Eller ingen. Også sees vi nok litt. Eller hele tiden. Eller i morgen når vi leter etter stolen vår.

Træna, baby. For tre år siden arvet jeg den fulleste tjuesomething-åringen jeg har møtt. I turkis fløyelsdress. Kun det. Komplett fravær av mer avanserte eiendeler som sko og skjorte. I nordavind. Pluss åttish. Kompisen hans passerte meg, og veltet det vesle gjørmete og kalde mennesket over på min skulder. “Æ gidde faen ikkje meir av den hær fyrn!”

Vet du hva, dustekompis? Turkis fløyelsdress kunne synge reint, om enn ikke veldig artikulert. Han kunne si “Du er den snilleste jeg har møtt!” en gang i kvarteret. Han kunne si unnskyld når han kastet opp på støvelen min. Han hadde en nærmest absurd glede over konseptet pledd. Han ga fantastiske klemmer til alle han møtte. Hele tiden! Han elsket å sitte å se på Sanna. Han hadde hatt en helt nydelig konsertopplevelse der den dagen nemlig, som han aldri fikk delt med deg. Han fikk tårer i øynene da vi kjøpte han noe så enkelt som en fiskeburger. Og vet du hva? Han var din venn.

You had one job.

Bry dere om flokken deres, små sataner. Vi er alle redde og ensomme nok. Ingen av barna i turkis fløyelsdress skal være alene i en så skrøpelig og skummel setting som en festival kan være, post fornuft og moral i midnattssola. Som nesten har blitt til dagsola. Uten ei hånd, en klem og ei tjukklefse.

Vi skal ha fyr. Vi skal ha løkte langs vår vei. Vi kan ta dæm bort og hjemmefra, men også ta dæm hjem.

Vi har klokket ut. Træna, baby. Takk for tiden, gutter. I basen. Me tjukklefse, de nære ting og sinn som monne flyve så vide omkring. Kanskje sees vi på neste konsert me ho Bremnes? Han Halvdan? Når Rosenborg gruse Bodø Glimt?

Eller kanskje aldri mer.

Og er ikke det også ganske fint?

Reisen til fjellets indre

– Tenk, Hedda… Så mange mennesker har du aldri skrevet for før! Trøstende ord fra min nåværende (og tidligere) sjef Roger, som gjorde meg oppmerksom på at leserskaren er firedoblet fra tiden min som journalist i lokalavisa. Jeg hadde allerede halsen i hjertet. Eller motsatt. Vårt oppdrag for Mineralklynge Nord i regi av Kunnskapsparken i Bodø er rett og slett rått.

Gruver. Mineraler. Grunnstoff. Om du googler ”skiveras” som er brytningsmetoden til Rana Gruber, får du bare en håndfull relevante treff. Brordelen fra MIP og Rana Gruber selv. Mo i Rana er tuftet på industri og gruvevirksomhet, men i likhet med Svartisen og Grønligrotta, har få ranværinger satt sine bein i landskapet.

Det er 1288 kilometer fra Sydvaranger Gruve i Kirkenes til Brønnøy kalk. Det ville tatt meg over 17 timer å kjøre hele veien. Det er over denne avstanden vi har besøkt elleve gruver. Jeg har faktisk kjørt lenger. Hele 188 mil er tilbakelagt. Nord-Norge er ikke et geografisk lett område å bevege seg i. Finnmark er verstingen. Vi har landet på til sammen 17 flyplasser. De har to direkteruter til Oslo fra Finnmark. Det skal de ha. Gruvearbeiderne i Kirkenes humret godt av byen vi kom fra, langt inne i en fjordtarm og den latterlige flyplassen vår. Kirkenes har 3538 innbyggere. Mo i Rana hadde 18592 ved siste folketelling (i følge kanskje ikke helt etterrettelige Wikipedia). Just saying.

Men for en reise. For noen mennesker. Jeg har møtt en mann som kan høre mineralenes variasjon i gråberget. En som jobber 640 meter over havet, 20 nautiske mil fra hjemstedet Alta. En som har kjempet for gruvearbeidernes rettigheter hele yrkeskarrieren. En 69 år gammel mann som nekter å pensjonere seg. Ei dame som får grafitt til å danse stepp. Jeg har sett den majestetiske utsikten over Lopphavet fra Nabbaren og vært i det svarte dypet under det 1440 meter høye Ørtfjellet.

Jeg er så ydmyk for at de har tatt i mot oss, og sluppet oss inn i gruvene sine og delt sine historier. Jeg håper jeg har klart å formidle dem. Om to dager skal de deles med 120.000. Denne uka distribueres resultatet, utgivelsen “Bergtatt”, i samtlige lokalaviser i hele Nord-Norge.

To ganger tidligere har jeg vært i nærheten av å bli lest av så mange. Da jeg skrev om bæsjesekker som eksploderte, og da jeg spiste en filmanmeldelse. Og det om et tema jeg knapt visste noe om i mars. Om nefelin, dolomitt, grafitt, kvarts, marmor, jernmalm og grafitt. Om knusere, dumpere og borerigger. Utfordringene i rekruttering av unge og kvinner. Deponi og miljø. Kanskje aller mest har jeg lært om verdien av jobben de gjør. Uten gruvene er vårt moderne samfunn ingenting. Absolutt ingenting. Og det motsatte av ingenting er ganske mye å formidle.

FullSizeRender 7 FullSizeRender 10 FullSizeRender 14 FullSizeRender 24 IMG_0813

Jeg og fotograf Rami fant det helt nødvendig å ta selfie i hver gruve. Vi fikk like mange himlinger med øynene som vi fikk selfies. Altså 10 i tallet. The Quartz Corp er regulert under internasjonale bestemmelser, så der kunne vi verken slippes inn i gruve eller laboratoriet.

_DSC2584 copy copy Brønnøykalk_DSC_9281 Brønnøykalk_DSC_9306 Brønnøykalk_DSC_9313 Brønnøykalk_DSC_9359

Første besøk var på Brønnøy kalk, hvor vi ble vist rundt av fantastisk engasjerte Torbjørn Sellæg. En perfekt start på eventyret! Dagbruddet var hvitt med en turkis pupill av vann hele 150 meter under høyeste punkt (øverste bilde i serien). Brønnøy Kalk legger sin ære i å ikke være ett sår i naturen. Den ene deponeringen av sideberg skjer rundt bruddet, hvor det hvert år legges jord over. Dette gir dagbruddet sine karakteristiske 17 ringer. En for hvert år i drift.

På det nederste bildet er deponeringen i en innsjø blitt til et dyrkbart jorde.

FullSizeRender 25FullSizeRender 23FullSizeRender 22

Kirke og jobbkoner i Kirkenes. Første stopp i Finmark. Her fikk vi reise med verdens nordligste jernbane. Stor stas.

Sydvaranger_DSC_0139 Sydvaranger_DSC_0178

Vi får diplom, må vite. Utsikten fra jernbanen var til å miste pusten av. Lokførerne, som ser den hver dag, lo godt over vår fascinasjon.

FullSizeRender 15

Vidunderstoffet grafén, som ble oppdaget så sent som i 2004 (Dette sørget for at Andre Geim og Konstantin Novoselov fikk nobelprisen i fysikk i 2010). Her er kappløpet om å være hovedleverandør i gang. Skaland Graphite på Senja har planer om å vinne det.

FullSizeRender 12

En av mine favorittbilder fra turen. Flotte menn i Skaland Graphite.

FullSizeRender 13

Mange fordommer ble knust. Noen ble bekreftet. Rekorden var 17 i et og samme rom.

FullSizeRender 18

Ei veikro som krøket seg inntil ei rundkjøring mellom Vadsø og Austertana sto for reisens aller beste måltid.

FullSizeRender 6

Ferga mellom Kjøpsvik (Norcem AS) og Drag (The Quartz Corp). Throwback til barndommens båtturer mellom Stokkvågen og Nesna. Horn og maskinkakao. ❤

IMG_0826

FullSizeRender 21

FullSizeRender 19

Panorama fra Elkem Tana (verdens største kvartsittbrudd) og Sibelco Nordic. Med hoderystende overbærenhet, flirte arbeiderne godt av skjønnheten vi så i gruvene vi besøkte.

FullSizeRender 20

En dag hadde vi luksusen å kunne sove lengre enn til 05.30. Da bevilget vi oss årets første utepils i Alta. Under pledd, ullgenser, skjerf, lue og varmovn. For å si det sånn: Ei holdt i massevis.

FullSizeRender 3 FullSizeRender 4

Rana Gruber. Ett knippe gruvearbeidere har i årenes løp blitt omplassert grunnet klaustrofobi. å være langt inn i svarte fjellet under 1440 meter høye Ørtfjell er så definitivt ikke for alle.

Sibelco_DSC_0185 Sibelco_DSC_0191 Sibelco_DSC_0252

En reise i en spiral 640 meter rett opp, tok oss til dagbruddet til Sibelco Nordic. Det er kun i drift fra juni til september. Resten av året er det undergrunnsdrift.

Rasfaren på Stjernøya, utenfor Alta, er ekstrem, og det er vinterstid kun lov å bevege seg i skredtunnel ved foten av fjellet. Videoen over har fått 185.000 treff på Youtube. Den er av et kontrollert skred. Hvordan det ellers ville blitt, kan man bare tenke seg.

FullSizeRender 17FullSizeRender 16

Vi var rimelig desillusjonerte da vi skulle ta fly tilbake til Tromsø fra Vardø via seks flyplasser over fire timer. Det endte opp med at vi var så sprø av fly at vi kjørte fra Tromsø til Mo i Rana via Senja.

FullSizeRender 5

Vår trofaste ganger, som tok oss hjem fra eventyret. Merkelig å være ved veis ende.

Foto: Rami Abood Skonseng og Hedda Hiller Elvestad. Oversiktsbilde av Brønnøy kalks dagbrudd har vi fått låne av dem.

Vinterlys og vakuumet etterpå

(Anmeldelsene mine fra Vinterlys ligger nederst i saken)

Det oppstår alltid et slags vakuum etter en festival. Hjernen har mottatt informasjon og inntrykk på høygir. Blodpumpa har taklet puls fra 65 til 150. Nervene trygler om nåde etter å ha ligget røsket utenpå kroppen. Tidenes minst vellykka rustning mot de intense opplevelsene.

Hendene skjelver. Huden klør av irritasjon av det som har vært ubegripelig dårlig. Midtgulvet er stølt av latter. Kjevemuskulaturen er stram etter å ubevist ha bitt tennene hardt sammen når jeg har vært helt i det som skjer der framme.

Jeg har alltid grått. Minst ti ganger.

Vakuumet etterpå er verre.

Jeg vil ha mer.

Jeg pleier å se mellom 22 og 26 forestillinger under Vinterlys. I år ble det bare elleve. Når min tidligere frilanser Kristian Rødvand oppsummerer festivalen, trekker han utelukkende fram forestillinger jeg ikke fikk sett. Mine store tap er “Pil og Bue” og “In bed with Simone”. “Heim” og “Den gamle mannen og havet”, to vakre opplevelser fra i fjor, ville jeg jo se om igjen!

Er det rart jeg vil ha mer?

Spesielt når det jeg fikk var så fint.

Slik vil jeg, etter å ha fått områdt meg og tatt knekken på årets influensa, oppsummere min festival:

En western fra vidda
Magnolia
Rosa Löften
Oda Krogh

Så fin spassertur!

Det er den fineste monologstafetten som har vært på Vinterlys. Riktignok er det ikke mange jeg har fått med meg, siden jeg ofte har løpt fra A til B akkurat da, med saker som bare måtte leveres.

Det vakre med denne monologstafetten var stemningen. Med så mange forskjellige uttrykk, lå det likevel en tryllerisk ro av helhet over vår spassertur gjennom Rana museum.

Det er dans som var tema på årets Vinterlys, og hva var vel da mer naturlig enn å starte med Mo i Ranas egne Janne & Company:

10628420_825642434158032_2155156083245726822_n

Martin Karelius Østensen leste i trappa ei novelle jeg absolutt ikke husker det enormt lange navnet på, om to gamle brødre, og den enes død. Synes trist? Absolutt ikke. Den finurlige saken hadde stor humrefaktor.

1974990_825643050824637_7647314622940606377_n

Vinterlysfestivalgeneral Wenche bakken har klokelig hentet inn en bit Absence igjen. De har gjort enorm suksess tidligere med sin Askeladd, og var tilbake med “Bakgårdsdsskatter”. Daniel Grindeland, Andreas Roksvåg og Ane Evjen Gjøvåg skulle egentlig vist et utdrag fra forestillingen, men det ble fullstendig freestyle. Kult!

10363636_825643060824636_8302119517364277692_n

Alexander Hermansen tolket Vreeswijk på mandag på Koks. Kun det lille utdraget i Monologstafetten fikk meg til å angre på at jeg ikke var der.

Skjønne Johanne Fossheim spilte ei låt om hamsteren Elvis. Så søt og så latterlig. Dette bør være en del av en større oppsetning. Hennes “Skaptroll” fikk terningkast seks under forrige festival.
10978696_825643410824601_8976900767223144304_n

Malin Anna Zetterberg kan mer enn å, i følge en venninne, være den aller beste danseren i “Showtime”. For en stemme! Sammen med Syver på trekkspill, ble hun den perfekte avslutning på monologstafetten, med nydelige «Vår beste dag» av Erik Bye.

10443990_827337683988507_4160829852812729454_n

Alle foto: Bjørn Leirvik